Eksempelrapport

Innendørs framstår personalet som tilgjengelige og oppmerksomme voksne gjennom hele dagen. Barna blir hilst på med navn når de kommer fra undervisningen, og møtepunktet ved overgangen fra skoledagen er blant det høyest vurderte i dette kvalitetsområdet (vis detaljer). Videre inn i ettermiddagen er personalet ofte i varmt samspill med barna, de lytter og svarer på det barna tar opp (vis detaljer). Humoren er en tydelig del av dette samspillet, og den har løftet seg siden forrige observasjon: under høytlesingen brukte en i personalet ulike stemmer, og det var mye latter blant barna i lesekroken (vis detaljer). Slike felles opplevelser av glede har betydning fordi de bygger relasjonen mellom barn og voksne, og trygge relasjoner er en forutsetning for at barna våger å delta i lek og fellesskap.

Hjelp og trøst kommer raskt når barna trenger det, og også dette er styrket siden sist (vis detaljer). Observatøren beskriver ett barn som ble lei seg etter en uenighet i ballspillet i gymsalen; en i personalet fanget det raskt opp, og etter en stund var barnet med i spillet igjen. Episoden viser en voksen som legger merke til et barn i en travel aktivitet og følger opp til barnet er tilbake i leken, ikke bare til gråten stopper. Personalet hjelper også barna med å sette ord på og håndtere følelser når det trengs, og gir bekreftelser som styrker barnas selvfølelse i gruppa (vis detaljer). Etter skoledagen tilpasser personalet seg at barna har ulike behov, slik at noen får en rolig start mens andre får utfolde seg (vis detaljer). Barn i denne alderen viser ikke alltid behovene sine tydelig, og at både den rolige starten og hjelpen til å håndtere følelser vurderes godt, tyder på at personalet fanger opp mer enn de mest synlige signalene. Dagen avsluttes med at personalet sier ha det og bruker barnets navn ved henting (vis detaljer).

Utetiden skiller seg fra det bildet som tegner seg inne. Personalet sto stort sett samlet ved inngangen og pratet, mens barna holdt til på den andre siden av plassen, og aktivt samspill med barna ute er det tydeligste utviklingsområdet i dette kvalitetsområdet (vis detaljer). Når avstanden mellom voksne og barn blir så stor, reduseres mulighetene for å oppdage de mindre tydelige signalene, og den raske hjelpen og trøsten som preger innetiden, får dårligere vilkår ute. Samlet har området likevel utviklet seg i positiv retning siden mars, med framgang i humor og glede, i hvordan barna får hjelp og trøst, og i avskjedssituasjonen (vis detaljer).

Personalets måte å møte barnas lek på framstår som gjennomgående god. De vurderer når de skal gå inn i leken og når den bør få gå videre uten dem, og de ser hvilke barn som trenger hjelp til å komme inn i et fellesskap (vis detaljer). Da barna inviterte en voksen med i kortspill, ble hun med og fulgte reglene slik barna selv forklarte dem, uten å overta styringen (vis detaljer). Dette er en form for deltakelse som kan gjøre leken rikere og mer inkluderende nettopp fordi den skjer på barnas premisser: barna beholder eierskapet til det de holder på med, samtidig som de har en voksen tilgjengelig. I frileken hadde barna også mulighet både til fysisk utfoldelse og til roligere lek, og de digitale tilbudene sto som ett valg blant flere framfor å ta plassen til fysisk lek og samspill (vis detaljer).

Utviklingsområdet ligger i rammene rundt leken, ikke i møtet med den. Frileken ble avbrutt tre ganger i løpet av ettermiddagen, først for aktivitetsgrupper, deretter for måltid og til slutt for felles rydding, og de lengste sammenhengende periodene varte under en halvtime (vis detaljer). Barn på 1. til 4. trinn leker på stadig mer sammensatte måter, med rolleleker og byggeprosjekter som trenger tid til å bygge seg opp, og korte bolker gjør det vanskelig å komme lenger enn til oppstarten av slike forløp. Det samme mønsteret viste seg konkret da en rollelek i puterommet ble avsluttet fordi rommet skulle brukes til aktivitetsgruppe, uten at barna fikk tilbud om å fortsette leken et annet sted (vis detaljer). Her er det ikke personalets vurderingsevne i selve leken som svikter, men at praktiske og organisatoriske hensyn får forrang når de kolliderer med lek som er godt i gang.

I de tilrettelagte aktivitetene er tilpasningen til barnas alder og forutsetninger styrket siden forrige observasjon, og den er høyest vurdert i dette kvalitetsområdet (vis detaljer). I verkstedet kunne barna velge mellom enklere og vanskeligere oppgaver, og både yngre og eldre barn så ut til å mestre det de hadde valgt. Det gir et tilbud der barna møter utfordringer på sitt eget nivå framfor én felles oppgave alle skal gjennom. Samtidig er det aktivitetsgruppene som utløser to av avbruddene i frileken, slik at det organiserte tilbudet fungerer godt i seg selv, mens plasseringen av det i ettermiddagen legger press på den selvvalgte leken. Framgangen i området siden mars ligger i hovedsak i denne tilpasningen, mens tid og vern om pågående lek består som utviklingsområder fra forrige observasjon (vis detaljer).

Matgruppa er det tydeligste uttrykket for medvirkning i denne observasjonen. 4 barn hadde ansvar for måltidet denne dagen, smurte rundstykker, skar opp frukt og dekket bordene sammen med en i personalet (vis detaljer). Dette er en reell endring siden forrige observasjon, der barnas deltakelse i måltidsforberedelsene hadde forbedringspotensial. Hverdagens praktiske gjøremål rommer oppgaver barn på 6 til 10 år både kan mestre og ta ansvar for, og forskning tyder på at slike muligheter ofte ikke blir brukt. Når barna får utføre oppgaver som betyr noe for fellesskapet, får de erfaring med å bidra, og det virker inn på både selvstendighet og opplevelsen av å høre til i gruppa.

I den frie delen av dagen har barna god råderett over egen tid. De valgte selv hva de ville gjøre og hvem de ville være sammen med i periodene mellom aktivitetene, selv om flere spurte en voksen om lov før de byttet rom (vis detaljer). Leken hadde rom for at barna kombinerte materiell på egne måter (vis detaljer). Deltakelsen i aktivitetsgruppene var reelt frivillig: gruppene var i utgangspunktet for alle, men 2 barn som ba om å få lese i stedet, fikk lov til det (vis detaljer). At barn som ikke ønsker å delta, faktisk får et alternativ, er det som skiller frivillighet i praksis fra frivillighet på papiret. Barna har også mulighet til å trekke seg litt tilbake, både gjennom personalets praksis og gjennom hvordan rom og møbler er innredet, uten at tilsynet svekkes (vis detaljer).

Der medvirkningen har forbedringspotensial, handler det om innflytelse på innholdet i tilbudet. Ukeplanen med aktivitetsgrupper var satt opp av personalet, og observatøren fant ingen anledning i løpet av dagen der barna var med på å bestemme innholdet (vis detaljer). Det samme mønsteret gikk igjen ute: utetiden var den samme halvtimen for alle, og innholdet var bestemt på forhånd (vis detaljer). Medvirkning blir først reell når barnas synspunkter aktivt etterspørres og får konsekvenser for det som faktisk skjer, og SFO er en del av barnas fritid, noe som gir denne retten særlig tyngde. Slik dagen fremstår, har barna stor frihet innenfor rammer de ikke selv har vært med på å sette, og de stille barna får da få kanaler for å påvirke. Framgangen siden mars ligger i måltidet, mens innflytelsen på planlagt innhold og utetid vedvarer som utviklingsområde.

Personalets beredskap når noe skjer i barnegruppen, framstår som den tydeligste styrken i dette kvalitetsområdet. Da ett barn ble ledd av for søl på genseren, sa en i personalet rolig og tydelig fra, satte seg ved barnet og tok en prat med dem som lo i etterkant (vis detaljer). Håndteringen ivaretok begge sider av situasjonen: barnet som ble utsatt for latteren fikk trøst og en voksen ved siden av seg, og de andre barna ble møtt med en samtale i stedet for bare en irettesettelse. Det er en form for oppfølging som betyr mye, fordi å bli ledd av eller stengt ute oppleves stressende og følelsesmessig smertefullt av barn, og fordi måten det ryddes opp på legger føringer for hvordan gruppen behandler hverandre videre. Denne vurderingen har løftet seg siden forrige observasjon.

Den mer oppsøkende oppmerksomheten mot barn som ikke sier fra selv, er også godt ivaretatt. Ett barn som ble sittende alene ved puslespillet, fikk følge av en voksen etter kort tid, og et annet barn ble invitert med i spillet (vis detaljer). Framgangsmåten er diskré og peker ikke ut barnet som utenfor, men bygger bro inn i et samspill med en jevnaldrende. Det samme mønsteret går igjen ellers i dagen: personalet legger merke til barn som kommer alene fra undervisningen og hjelper dem inn i fellesskapet ved starten av SFO-tiden, de følger med på om alle har reell mulighet til å delta i frileken, og de passer på at ingen går lenge alene ute uten kontakt med andre (vis detaljer). Digitale aktiviteter er organisert slik at barna spiller eller skaper sammen framfor at enkeltbarn blir sittende alene over tid (vis detaljer). I de tilrettelagte aktivitetene er terskelen for å delta lav uavhengig av funksjonsnivå og forutsetninger, og i verkstedet satte den voksne sammen par på tvers av hvem som vanligvis er sammen (vis detaljer). Rundt bordet blir alle barna trukket inn i samtalene (vis detaljer). Både samspillet i aktivitetene og fellesskapet ved måltidet vurderes høyere enn ved forrige observasjon.

Utviklingsområdet ligger i rammene rundt vennskap på tvers (vis detaljer). Basen er delt i grupper etter trinn, med egne rom og egne tider, og det ble ikke observert lek på tvers av trinnene i løpet av ettermiddagen. Det er nettopp møtet på tvers av klasser og trinn i friere former enn i undervisningen som gjør SFO til en egen arena for vennskap, og en organisering som holder trinnene fra hverandre gjennom dagen begrenser hvilke relasjoner barna faktisk får anledning til å prøve ut. Parsammensetningen i verkstedet viser samtidig at personalet arbeider bevisst med å bryte opp vante konstellasjoner der de har handlingsrom. Konflikter blir håndtert slik at barna får støtte til å finne løsninger selv, noe som henger sammen med den samme oppfølgingen som ble observert etter latterepisoden: uenighet blir bearbeidet i stedet for å få utvikle seg til utestenging (vis detaljer).

Lite venting går igjen som et gjennomgående trekk ved dagen, og det er den tydeligste kvaliteten i dette kvalitetsområdet. Overgangen fra undervisning til SFO er organisert slik at barna vet hvor de skal og hva som skal skje, måltidet flyter uten unødvendige pauser, og de tilrettelagte aktivitetene kommer raskt i gang (vis detaljer). Dette har direkte betydning for barna: tid som ikke går med til å vente, blir tid til lek og samspill, og køer og uklare ventesituasjoner er nettopp der uro og konflikter oftest oppstår. SFO-tiden består i hovedsak av lek og lystbetonte aktiviteter med lite passiv tid (vis detaljer). På flere av disse punktene er vurderingen løftet siden forrige observasjon, og bildet er at organiseringen nå fungerer jevnt gjennom hele ettermiddagen og ikke bare i enkelte situasjoner.

Starten på ettermiddagen er godt sikret. Innkryssingen skjedde ved døra etter hvert som barna kom, og listen ble sjekket mot skolens fraværsliste, slik at personalet hadde full oversikt kort tid etter skoleslutt (vis detaljer). Å vite hvilke barn som faktisk er til stede er et grunnkrav både for sikkerheten og for roen i gruppa, og den systematiske rutinen ved døra gjør at oversikten er på plass uten at det stjeler oppmerksomhet fra barna som kommer. Personalet utveksler også informasjon med skolens ansatte om hendelser fra skoledagen som har betydning for ettermiddagen (vis detaljer). Barna tar med seg det som har skjedd tidligere på dagen, og når slike opplysninger følger barnet over, kan personalet møte det enkelte barnet med riktig forståelse i stedet for å tolke reaksjoner uten kontekst. Måten barnegruppen ledes på understøtter det samme: beskjeder ble gitt rolig og i mindre grupper i stedet for ropt ut over hele rommet, og dialog preger kommunikasjonen mer enn instruksjon (vis detaljer). Kombinasjonen av tydelige rammer og en rolig, henvendt tone er gunstig for barnas trivsel, og reduserer samtidig lydnivået i basen.

Aktivitetstilbudet er variert og godt forberedt. Tre aktivitetsgrupper gikk parallelt, med verksted, gymsal og lesekrok med høytlesing, og barna visste hvor de skulle mens alt materiell sto klart da gruppene startet (vis detaljer). At både fysiske, skapende og rolige tilbud finnes samtidig, gir barna reell valgmulighet ut fra dagsform, og forberedelsene er en del av forklaringen på at ventetiden i aktivitetene er kort. Personalet strukturerer aktivitetene og veileder underveis ved behov (vis detaljer). Rammene for skjermbruk er kjent for barna når det gjelder tidspunkt, varighet og innhold, men vurderingen her er noe lavere enn ved forrige observasjon og skiller seg fra den øvrige utviklingen i området (vis detaljer). Mot slutten av dagen har barn som venter på henting noe meningsfullt å holde på med, og personalet tar kontakt med foresatte og deler gjerne noe positivt fra dagen (vis detaljer). Både innkryssingen ved skoleslutt og oversikten ved henting hører til samme side av praksisen, og de to ytterpunktene av dagen framstår som bevisst organisert.

Bevegelsestilbudet på denne basen hviler i stor grad på det personalet selv setter i gang. I gymsalgruppa ledet en voksen stafetter og hinderløype, og aktivitetsnivået blant barna som deltok var høyt. Dette er den delen av tilbudet som fungerer best, og det henger sammen med et faglig poeng: når voksne selv er med i bevegelsesleken, senkes terskelen for å delta, og barn som ikke finner veien inn i aktivitet på egen hånd får en vei inn (vis detaljer). Hinderløypa er også et eksempel på bevegelse uten konkurranseelement, og observasjonen viser at det finnes tilbud som treffer barn som ikke tiltrekkes av å måle seg mot andre (vis detaljer). At begge disse vurderingene holder seg på samme nivå som ved forrige observasjon, tyder på at den voksenledede delen av bevegelsestilbudet er stabil.

Uterommet gir et smalere grunnlag. Der var det 2 bordtennisbord og en ballbane, og utover dette var det lite som la til rette for andre former for bevegelseslek (vis detaljer). Bordtennis og ballspill samler gjerne barn som allerede er trygge i ballaktiviteter, mens barn som søker klatring, balanselek eller annen fri bevegelse i variert terreng har få holdepunkter ute. Når utemiljøet i praksis tilbyr to typer aktivitet, blir bredden i bevegelseserfaringene avhengig av hva de voksne rekker å organisere, og det er nettopp bredden som avgjør om alle barna får positive erfaringer med å bruke kroppen. Dette er det tydeligste utviklingsområdet innenfor bevegelse på basen, og det er uendret siden forrige observasjon.

Rammen rundt uteoppholdet forsterker dette bildet. Barna hadde mulighet til å være ute, men utetiden var en felles halvtime, og resten av ettermiddagen foregikk inne (vis detaljer). En halvtime ute er et begrenset tidsrom å dekke det daglige bevegelsesbehovet innenfor, særlig etter en skoledag med mye stillesitting, og det gjør at gymsalgruppa får bære en stor del av den fysiske aktiviteten. Samtidig betyr det at barna som ikke er med i den organiserte gymsalaktiviteten, har færre anledninger til å komme i bevegelse i løpet av ettermiddagen. Sett under ett viser observasjonen et tilbud der personalets egen innsats i den organiserte aktiviteten holder kvaliteten oppe, mens de fysiske og tidsmessige rammene rundt bevegelse ute begrenser hvor mange barn som nås.

Verkstedet i SFO-basen sto åpent gjennom hele ettermiddagen, med maling, leire og gjenbruksmateriell tilgjengelig, og i lesekroken foregikk høytlesing som en egen gruppe. At barna kunne velge mellom flere materialer og mellom det formende og det litterære, gjør at tilbudet dekker mer enn én uttrykksform. Det har betydning fordi barn møter skapende arbeid på ulike måter: noen finner seg til rette med leire og pensel, andre med å lytte til en fortelling. Når tilbudet holdes åpent over tid framfor å være en kort, styrt økt, får barna også mulighet til å gå inn i arbeidet i sitt eget tempo og komme tilbake til det. Dette vurderingskriteriet er løftet siden forrige observasjon (vis detaljer).

Selve innrammingen av det skapende arbeidet er det som gir tilbudet innhold. Barna malte egne motiver, ikke etter mal, og en i personalet gikk rundt og spurte barna om bildene deres underveis. Det er forskjell på å spørre hva et barn har laget og å vurdere om det ligner på noe bestemt: spørsmålet plasserer barnets egen idé i sentrum og signaliserer at det finnes flere gyldige måter å løse oppgaven på. De ferdige arbeidene ble hengt opp på en egen vegg, slik at barnas uttrykk ble synlige for hele gruppen. For barn som ikke nødvendigvis hevder seg i fysisk lek eller konkurranse, er nettopp dette en arena hvor mestring kan bli lagt merke til av andre. Også her er vurderingen hevet siden i mars (vis detaljer).

De to sidene ved praksisen henger sammen: bredden i materialer og aktiviteter gir barna noe å velge mellom, og måten personalet møter det de lager på, avgjør hva valget fører til. Sammenlignet med forrige observasjon er begge sidene styrket, og området framstår nå som gjennomgående godt ivaretatt i de tilrettelagte aktivitetene (vis detaljer).

Måltidet framstår som et samlingspunkt der personalet er til stede hele veien. Observatøren beskriver at de voksne satt ved bordene gjennom hele måltidet og deltok i praten med barna, og dette er høyt vurdert i dette kvalitetsområdet (vis detaljer). Betydningen av dette ligger i at barna får en forutsigbar samtalepartner ved bordet: når en voksen blir sittende, kan barn i denne alderen komme til orde uten å måtte konkurrere om oppmerksomheten, og samtalen kan gå videre uten stadige avbrudd. Sammen med at barna får tilstrekkelig tid og ro til å spise, også de som kommer sent til bordet, gir dette måltidet karakter av en reell pause etter skoledagen (vis detaljer). At de sent ankomne også får spise i fred, betyr i praksis at ingen barn må haste gjennom måltidet fordi de kom inn etter de andre.

Mattilbudet var rundstykker med variert pålegg, oppskåret melon og agurk, og vannmugger på alle bordene (vis detaljer). Dette er i tråd med nasjonale retningslinjer for et helsefremmende og variert tilbud, og oppskåret frukt og grønt på bordet gjør det enkelt for barna å forsyne seg selv. Mattilbudet henger tett sammen med de positive erfaringene barna fikk med mat: observatøren beskriver at matgruppa fortalte de andre hva de hadde laget, og at flere barn smakte på pålegg som var nytt for dem (vis detaljer). At barn presenterer maten for gruppa gir dem en tydelig rolle i måltidet og en anledning til å mestre noe foran de andre. Samtidig ser det ut til å senke terskelen for å prøve noe ukjent når det er jevnaldrende som forteller om maten.

Utviklingen siden forrige observasjon i mars er tydelig. Personalets deltakelse ved bordene, variasjonen i mattilbudet og arbeidet med å gi barna positive erfaringer med mat er alle vurdert høyere nå enn sist (vis detaljer). Tiden og roen rundt måltidet er vurdert på samme nivå som tidligere og holder seg stabil (vis detaljer). Disse forholdene virker sammen: at de voksne blir sittende, gjør at samtalene om maten faktisk får plass, og at det er satt av nok tid, gjør at barna kan bruke måltidet til å smake, prate og bli ferdige i eget tempo.

De fysiske rammene for sikkerhet er godt på plass i SFO-basen. Rommene er uten synlige mangler som kan utgjøre risiko, nødutganger er tydelig markerte og uhindrede, brannslukkingsapparat er synlig, førstehjelpsutstyret er tilgjengelig for personalet, og rengjøringsmidler og kjemikalier oppbevares utilgjengelig for barna (vis detaljer). Dette er grunnleggende forhold som må ligge under alt annet arbeid, og her er det lite som gjenstår. Rundt måltidet holdes hygienen på samme nivå: alle barna vasker hender, bordene er rengjort på forhånd, og maten forberedes og serveres hygienisk (vis detaljer). Rommene fremstår også rene og ryddige nok til at de innbyr til lek (vis detaljer). Ved henting og hjemsending krysses barna ut, og personalet har til enhver tid oversikt over hvem som fortsatt er til stede (vis detaljer).

Tilsynet med barna vurderes gjennomgående som godt, men uten å nå helt opp. Personalet vet hvor mange barn de har ansvar for og fører forsvarlig tilsyn med rommene og områdene som er i bruk, og bemanningen er tilstrekkelig ut fra barnas alder og forutsetninger (vis detaljer). Ute har personalet oversikt over hele området som benyttes (vis detaljer). På store uteområder der barna sprer seg, settes balansen mellom oversikt og barnas behov for bevegelsesfrihet særlig på prøve, og observasjonen tyder på at denne balansen håndteres på en måte som fungerer for aldersgruppen. Tilsynet med de digitale aktivitetene følger samme nivå: personalet holder øye med hva barna gjør på skjerm og ivaretar sikkerheten deres på nett (vis detaljer). Dette krever en annen form for oppmerksomhet enn fysisk oversikt over et rom, siden det å se barnet ikke sier noe om hva det møter på skjermen.

Utviklingsområdene ligger begge på helsesiden, og de henger sammen med barnas mulighet til å finne ro. Lydnivået inne har forbedringspotensial: observatøren beskriver at det var høyt i både fellesrommet og verkstedet gjennom det meste av ettermiddagen, og at personalet måtte heve stemmen for å nå fram med beskjeder (vis detaljer). Vedvarende støy kan gi slitasje for barn som har vært i aktivitet siden morgenen, og når voksne må snakke høyt, øker lydnivået ytterligere. Luftkvaliteten i rommene er samtidig god (vis detaljer). I frileken inne har barn som er slitne etter skoledagen reell mulighet til avslapping og rolige aktiviteter, mens tilsvarende muligheter i utetiden skårer lavere: her er det mindre lagt til rette for rolig lek og pauser (vis detaljer). Områdeskåren er uendret siden observasjonen i mars, og de samme to forholdene, lydnivået inne og rom for ro ute, står igjen som det som skiller seg fra et ellers solid bilde.

SFO-basen framstår tydelig som et fritidsareal og ikke som et undervisningsrom. Observatøren beskriver rom innredet med sofakrok, verksted og spillbord, og at lite minner om klasserom (vis detaljer). Det har betydning for barn som har tilbrakt hele skoledagen i de samme lokalene: når møblering og materiell markerer at rommet har skiftet funksjon, får barna et konkret tegn på at ettermiddagen er noe annet enn undervisning. Til dette hører også at barnas egne arbeider og uttrykk har fått synlig plass i lokalene (vis detaljer). Inndelingen i minst 4 ulike områder for lek og aktivitet er godt ivaretatt, og tydelig avgrensede soner gjør både at materiellet kommuniserer hva som kan gjøres der, og at aktiviteter med ulikt tempo og lydnivå ikke kommer i veien for hverandre (vis detaljer).

Muligheten for å trekke seg tilbake er styrket siden forrige observasjon, fra et område med forbedringspotensial til et av de høyest vurderte forholdene i dette kvalitetsområdet (vis detaljer). Bak en bokhylle er det etablert en lesekrok med puter, skjermet fra resten av rommet, og den var i bruk store deler av ettermiddagen. At den brukes så mye, tyder på at den svarer på et reelt behov hos barn som er i store grupper over lang tid: de får ro og litt privatliv uten å måtte forlate fellesskapet. Denne løsningen henger sammen med sonetenkningen ellers, ved at et skjermet område ligger inne i rommet som en av flere definerte muligheter. Tilgjengeligheten for barn og voksne med ulik funksjonsevne er god, og innredningen står stort sett ikke i veien for at barna kan utfolde seg (vis detaljer).

Garderoben er det området som skårer lavest i dette kvalitetsområdet (vis detaljer). Observatøren beskriver en trang garderobe, og da 3 grupper skulle ut samtidig, oppsto det dytting og høye stemmer.¹ Garderoben er en av de mest brukte sonene i løpet av en SFO-ettermiddag, og trange forhold gir lett friksjon nettopp i overganger der mange barn skal gjøre det samme på kort tid. Kontrasten er tydelig: der oppholdsarealene er delt inn slik at ulike aktiviteter kan foregå side om side, samles hele gruppen på liten plass i påkledningen. Samlet har romutformingen utviklet seg i positiv retning siden mars, først og fremst gjennom det skjermede tilbaketrekkingsområdet, mens garderobens utforming står igjen som utviklingsområdet.

Utvalget av leker og materiell på denne SFO-basen er bredt. Regelspill, formingsmateriell og rekvisitter for rollelek er de høyest vurderte sidene av dette kvalitetsområdet, og observatøren merket seg at utkledningstøyet og kioskleken var mye i bruk i periodene mellom de organiserte aktivitetene (vis detaljer). Ved siden av dette finnes konstruksjonsmateriell, utstyr for fysisk lek og bevegelse, alderstilpasset lesestoff og utstyr for musikk og drama (vis detaljer). Til sammen dekker dette de fleste lekformene barn på 1. til 4. trinn har behov for, og bredden gjør at barna ikke er henvist til noen få aktivitetstyper. Materiellets stand er tydelig forbedret siden forrige observasjon og vurderes nå som svært godt: ødelagte leker og spill med manglende deler er ryddet ut (vis detaljer). Det har praktisk betydning i hverdagen, siden spill med brikker på avveie og leker som ikke virker gjør at barn avbryter aktiviteter de selv har valgt.

Samtidig begrenses verdien av dette utvalget av hvordan det oppbevares. Observatøren beskriver at mye av materiellet står i lukkede skap merket med gruppenavn, og at barna måtte spørre en voksen for å få tak i spill og utstyr (vis detaljer). Materiell som krever voksenhjelp for å hentes fram, inngår i praksis ikke i barnas egne valgmuligheter, og terskelen for å sette i gang en lek på eget initiativ blir høyere.² Det påvirker også hvor selvstendig barna kan bruke det som faktisk finnes: et rikt utvalg av spill og formingsmateriell får mindre å si for barnas frie lek når tilgangen går gjennom en voksen. Rolleleken skiller seg ut her, ettersom utkledningstøyet og kioskleken var i aktiv bruk av barna selv i overgangene mellom aktivitetene.

Mangfold i materiellet er det andre utviklingsområdet. Bøkene og spillene speiler i liten grad ulike kulturer eller familieformer, og utkledningstøyet består i hovedsak av prinsesse- og superheltkostymer (vis detaljer). Når materiellet i liten grad viser ulike måter å leve på, får færre barn mulighet til å kjenne seg igjen i tilbudet, og repertoaret av roller barna kan gå inn i, blir smalere enn utvalget ellers skulle tilsi. Dette henger sammen med at rollelekmateriellet vurderes høyt på mengde og bruk, men er lite variert i innhold. Fremgangen siden mars ligger først og fremst i vedlikeholdet og utryddingen av ødelagt materiell, mens spørsmålet om barnas egen tilgang til skapene og bredden i hva materiellet speiler, vedvarer som utviklingsområder.

Uteområdet er tydelig innrettet mot ballspill og regellek, og dette er området SFO-basen skårer høyest på i dette kvalitetsområdet (vis detaljer). Utelekemateriellet er rikelig og variert og gjort tilgjengelig for barna, noe som forsterker verdien av arealet: utstyr som passer forholdene, men som er låst inne, inngår i praksis ikke i barnas muligheter (vis detaljer). Området er også brukbart for barn med ulik funksjonsevne, slik at den delen av tilbudet som faktisk finnes ute, er åpen for hele barnegruppen (vis detaljer). For barn som liker organisert ballaktivitet og løpelek, gir dette et reelt og godt tilbud gjennom SFO-tiden.

Samtidig peker flere av vurderingene mot det samme underliggende forholdet: uteplassen er flat, opparbeidet og ensartet. Terrenget og underlaget varierer lite, og observatøren beskriver at det ikke finnes klatremuligheter eller andre grovmotoriske utfordringer på uteplassen (vis detaljer). Dette betyr at barna i liten grad kan klatre, balansere og prøve ut kroppen sin på ulike måter i løpet av utetiden, og at variasjonen i lek i stor grad avhenger av hva barna selv og personalet får til med materiellet. Kontakten med naturelementer som trær, busker, jord og stein er også begrenset (vis detaljer). Nettopp slike elementer gir en annen type utforskning enn opparbeidede lekearealer, og de blir ofte verdsatt høyt av barn i denne aldersgruppen fordi de kan brukes fritt og forandres av barna selv.

Muligheten for ro ute har det samme mønsteret. Plassen beskrives som åpen og oversiktlig, uten skjermede kroker der barn kan trekke seg litt unna, og det er få sitteplasser og steder for prat og hvile (vis detaljer). For barn som vil ha en pause fra en høy aktivitet, eller som trenger et sted å sitte sammen med en venn eller en voksen, finnes det dermed lite å velge mellom, og utetiden blir mer ensrettet mot fysisk aktivitet enn den trenger å være. Områdeskåren er den samme som ved forrige observasjon i mars, og de samme forholdene går igjen: styrken ligger fortsatt i ballspillmulighetene, materiellet og tilgjengeligheten, mens terreng, grovmotoriske utfordringer, naturelementer og steder for ro vedvarer som utviklingsområder.